OSLO: Nærhet til natur er viktig for folks fysiske aktivitetsnivå, og flotte trær, tilgang til vann og en blanding av naturalistisk og tilrettelagt natur er kvalitet som appellerer til mange. Slike områder er det flest av på vestkanten av Oslo, forteller forsker Helene Figari ved Norsk institutt for naturforskning.
Grønn rettferdighet vokser fram som et stadig viktigere forskningsfelt internasjonalt, og handler kort fortalt om folks ulike tilgang til grøntområder i store byer.
I november i fjor publiserte forskning.no en artikkel om at folk i Oslo tredoblet bruken av friluftsområdene under den første korona-nedstengningen i fjor. Her var mobildata fra treningsappen Strava en viktig del av basisen, og i artikkelen uttalte blant annet forskeren Helene Figari ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) at tilgang til bynatur er urettferdig fordelt i store byer.
Forskjellene øker
– Folk med mye utdanning og god inntekt har ikke bare tilgang til mer bynatur. De har også best tilgang til de mest attraktive grøntområdene, sier Figari i intervjuet som du kan lese her.
– Dette er en utvikling som skjer så sakte at vi kanskje ikke legger merke til den. Det kan være komplisert å følge med på. Samtidig er det en utvikling som skjer over hele verden. Folk får i økende grad ulik tilgang til grønn natur, avhengig av hvilken sosialgruppe de tilhører. Forskjellene bare øker, sier hun også i intervjuet.
Ulik distribusjon av gode grøntarealer
Helene Figari er sosiolog og forsker på menneskers forståelse av naturlige omgivelser, friluftsliv og store rovdyr. Hun har også tidligere gjennomført en undersøkelse om minoriteters naturbruk.
Sammen med kollegaene Olve Krange og Susanne Nordbakke publiserte hun i 2019 NINA-rapporten «Bruk og tilrettelegging av urban natur», som du finner her.
Med den raske fortettingen som foregår i Oslo, må vi være mer opptatt av hvordan tilgangen til gode grøntarealer er fordelt mellom ulike befolkningsgrupper. Levekårsundersøkelser viser at nærhet til natur er viktig for folks fysiske aktivitetsnivå, og vi ser også at de landskapspreferansene som flest tiltrekkes av er en blanding av naturalistisk og tilrettelagt natur. Nærhet til vann er en annen preferanse, mens flotte trær er enda en kvalitet som appellerer til mange. Slike områder finner vi flest av på vestkanten av Oslo, forteller Figari.
– Vi ser at folk er villig til å reise langt for å oppleve nettopp denne typen miljø. Samtidig er dette noe andre har tilgang til rett utenfor stuedøren sin, sier hun.
Urban green justice
– De dype skogene i Oslomarka appellerer ikke like mye til alle i befolkningen, slår NINA-forskeren fast.
– For dem som søker tradisjonelle naturopplevelser har for eksempel Østmarka mye å tilby, og når det gjelder denne naturtypen er fordelingen mye jevnere mellom øst og vest i Oslo enn når det gjelder den tilrettelagte naturen med kvaliteter som vann og store trær, sier hun.
Samtidig påpeker hun at det i norsk sammenheng er forsket lite på akkurat dette.
– Såkalt urban green justice eller grønn rettferdighet som vi gjerne kan kalle det på norsk har seilt opp som et viktig forskningstema internasjonalt. I NINA har vi blant annet sett på fordelingen av trær i Oslo. Det vi så langt ikke har fått anledning til å se på er sammenhengen mellom denne kartleggingen og søsioøkonomiske bosettingsmønstre. Undersøkelser fra andre store byer viser imidlertid at dette begrepet gir mening, sier hun.
Når ble så grønn rettferdighet et tema?
Urbaniseringen øker forskjellene
– Historisk sett har begrepet gjerne vært knyttet til miljøfeltet, og da til problemstillinger som sosial urettferdighet, mangelen på vann i fattige land og tap av natur. De siste årene er grønn rettferdighet også blitt et aktuelt tema når det gjelder urbanisering, forteller Figari.
– Som forskningsfelt er dette fortsatt på et ganske tidlig stadium, og det pågår nok fortsatt mer kvantitative kartlegginger enn kvalitativ forskning. Men vi ser allerede tydelige mønstre, spesielt fra de enorme urbaniseringsprosjektene i Asia, og det har kommet gode studier derfra.
– Sammenfattet og forenklet kan vi kanskje si at attraktiv bynatur påvirker boligprisene, og at dette skaper et mønster hvor de med liten utdanning og dårlig råd stenges ute fra tilgang til attraktiv vegetasjon og vann. Det skaper en sosial urettferdighet, og områder for eliten, sier hun.
Strava-brukere er ikke «folk flest»
Hva så med de nevnte Strava-dataene? Hvor representative er slike funn for forskere som Figari?
– Strava er en app som ikke brukes av alle. Vi vet at det blant brukerne er en overrepresentasjon av menn, og vi antar at dette er menn med et aktivt friluftsliv og gjerne også bedre råd enn et gjennomsnitt av befolkningen. Dataene kan derfor ikke fortelle oss noe om et endret mønsteri hele befolkningen, men de forteller likevel en historieom økt press på grøntområder. Slik sett er dette opplagt et interessant forskningsmateriale, avslutter Helene Figari.
