Bekjemper parkslirekne med varmtvann

Hos Anleggsgartnermester Wikholm AS i Bergen har de to mann som jobber jevnlig med bekjemping av parkslirekne, og de sverger til lokal bekjempelse ved bruk av varmtvann gjennom vekstsesongen. Erfaringene med denne metoden er god, men samtidig er det et sisyfosarbeid hvor planten veldig ofte kommer tilbake etter noen år.

- Det første man må forstå når man skal kjempe mot denne planten er hvordan den sprer seg.  Den sprer seg ikke gjennom frø, kun gjennom stengel. Derfor er det en del steder hvor man rett og slett kan la den stå i fred når den først har etablert seg, siden den ikke kommer videre derfra. Rundkjøringer kunne vært et slikt eksempel om det ikke hadde vært for behovet for siktsoner, sier han.

- Langs etter veien er situasjonen en annen. Der bør den slås ned, men utfordringen slike steder er ofte at utbredelsen strekker seg over flere ulike grunneiere. Dermed risikerer man å rydde et felt gjennom tålmodig og systematisk arbeid for så å oppleve at det kommer rotskudd fra den andre siden av eiendomsgrensen. Da er man til slutt like langt, legger han til.

Derfor mener Stein Wikholm at det behøves en bedre systematikk bak arbeidet med parkslirekne enn hva som er tilfelle i dag.

Flere ubesvarte spørsmål
- Det første man bør gjøre er å kartlegge utbredelsen og deretter skille mellom planter som kan få stå og planter som skal bekjempes.

- Deretter trenger man å samle alle berørte parter når det gjelder de områdene hvor planten skal bekjempes. Allerede her vil man støte på flere ubesvarte spørsmål og mulige konflikter. Skal det offentlige for eksempel ha myndighet til å bekjempe planten i hagen din mot din egen vilje? Dette er jo ikke en plante det er ulovlig å være i besittelse av. Det er kun ulovlig å spre den.

- I tillegg til denne viktige diskusjonen er det også betimelig å diskutere hvordan planten skal bekjempes. Vi bruker som sagt varmtvann. Andre sverger til glyfosat. Atter andre graver opp hele det infiserte feltet og deponerer jorden i egne deponier. Det synes jeg er svært problematisk, sier Wikholm.

- For det første er det enorme mengder jord som da går med. Når man skal tre meter ned og sju meter ut i alle retninger snakker vi om et areal på 154 kvadratmeter og et volum på 461 kubikkmeter bare for én enkelt plante. Det er jo på ingen måte bærekraftig.

- I tillegg er jo ikke god matjord problemavfall, men en svært verdifull ressurs. I de tilfellene hvor man må grave bør derfor jorden deretter renses slik de gjør det hos for eksempel Envir i Bergen, og ikke skipes til noe deponi, slår han fast.

På bildet: Bekjemping av kjempebjørnekjeks ved Gamle Nygårdsbro i Bergen ved hjelp av varmtvann.

Wikholms tre korte råd
Stein Wikholms tre korte råd til den videre kampen mot parkslirekne er disse:

• La jorden ligge der den ligger og bekjemp planten lokalt.
• Start kampen de plassene hvor spredningsfaren er størst.
• Der planten skal bekjempes må man ta hele feltet uavhengig av hvem som er grunneier, ellers vil den komme tilbake etter noen år.

- De områdene hvor planten har tatt over men spredningsfaren ikke er til stede har ikke noen hast, sier han.

Han presiserer også viktigheten av at både masser og maskiner - dersom disse områdene likevel skal graves opp - holder seg strengt til regelverket for at ikke planten skal spre seg til nye lokasjoner via massene eller maskinene.

- De små populasjonene er lettere å bekjempe enn de større, og det er også disse som ofte sprer seg mest. Dette kan ofte være en grei plass å starte, avslutter han.