Hovinbekken er Oslos mest lukkede elv. Allerede på 1870-tallet ble de nederste delene lagt i kulvert som et sanitært tiltak for å beskytte bebyggelsen mot stinkende kloakk, og senere ble også de øvre delene lukket inne for å frigjøre byggeland til industrien. Nå er gjenåpningen i gang, og de senere årene har bekken kommet opp i dagen igjen både på Klosterenga og i strekket forbi Jordal Amfi.
Denne bekkeåpningen er del av en større strategi i Oslo kommune.
«Åpne vassdrag er viktig for naturmangfold, rekreasjon og folkehelse. I tillegg bidrar de til å dempe flom og oversvømmelser i byen,» skriver kommunen på nettsidene sine. Der skriver de også at det er en politisk målsetning å gjenåpne lukkede bekke- og elvestrekninger der dette er mulig, og at dette er viktig for å kunne håndtere klimaendringene med mer og kraftigere nedbør, bedre vannkvaliteten og livet i vassdragene, og gjøre Oslo til en attraktiv, blågrønn by.
Ikke mulig å gjenskape slik det var
En av dem som er sentral i Oslo kommunes arbeid med å gjenåpne lukkede bekke- og elvestrekninger er avdelingsdirektør Terje Laskemoen i Bymiljøetaten. Han forteller at den første Oslo-bekken ble gjenåpnet rundt år 2000, etter påtrykk fra ildsjeler og pådrivere både internt i kommunen og utenfra siden 80-90-tallet. Gjennom opprettelsen av Oslo Elveforum i februar 2000 ble dette arbeidet organisert, og derfra og fram til i dag har bekkeåpninger fått et større og større fokus i kommunen.
- Hva er det som har gått tapt siden bekken ble lagt i rør? Hvilke kvaliteter kan re-etableres? Dette er sentrale spørsmål når vi vurderer en bekkeåpning, sier Laskemoen.
Det er nemlig ikke bare å åpne opp igjen det som en gang i tiden ble lukket igjen.
- For å ta Hovinbekken som et eksempel, var det for eksempel ikke mulig å gjenskape denne slik den en gang var. Da måtte vi gravd oss fem til ti meter ned, og vi ville satt igjen med en bekk helt uten de opprinnelige kvalitetene. I tillegg ville vi fått enorme utfordringer med all infrastrukturen i bakken.
- Derfor måtte vi løfte vassdraget opp, og lage noe naturlikt, sier han.
Setter ikke ut fisk
Det viktigste for å lykkes med slike prosjekt, om vi ser bort fra det rent konstruktive, er kanskje vegetasjonen, både kantvegetasjonen og den som går ut i vannet.
- Der er det avgjørende å finne arter som hører hjemme i området. I tillegg legger vi ut grus og stein i ulike størrelser som skaper skjul for fisk og vanninsekter. Bortsett fra dette er filosofien at det biologiske mangfoldet, både når det gjelder vanninnsekter og fisk, skal etablere seg selv, sier Laskemoen.
- Vi tillater ikke at det settes ut fisk. Om vi gjør ting riktig vil den slippe seg ned eller gå opp av seg selv, poengterer han.
I Hovinbekken var vanninnsektene raske med å etablere seg. Litt etter litt kom ørreten på plass i bekken også.
- Ørreten er på mange måter en nøkkelart, og en god måleindikator. Når den har etablert seg følger gjerne hegren etter. Nå ser vi at noen av ørretene har vokst seg store, og det er absolutt mulig å fiske i bekken, men i motsetning til hegren bør vi nok ikke spise fisken.
- En annen fugl som nå overvintrer i Oslo er for øvrig fossekallen, som også hekker i Akerselva. Her har vi også hatt en vellykket gjenåpning de siste årene, i Nydalen, og i en litt annen skala enn Hovinbekken.
- Akerselva varierer jo kraftig i vannføringen, men det er fordi det hvert sekund går 3.000 liter vann fra Maridalsvannet til drikkevann mens det kun slippes 1.500 liter til elven ved normal sommervannføring. Ved flomtopper viser elven seg imidlertid fra sin sanne side, som den tidvis strie elven den er, sier Laskemoen.
Avhengig av tverrfaglig samarbeid
Når det gjelder bekkeåpninger poengterer han at disse krever et tett og godt samarbeid mellom planleggende og utførende aktører for at de skal bli vellykkede, og at anleggsgartnerne her spiller en nøkkelrolle.
- Vi er helt avhengig av et godt tverrfaglig samarbeid, hvor både biologer som meg, landskapsarkitekter og utførende deltar aktivt og sammen finner de gode løsningene. Det er ikke alt som kan planlegges ved et skrivebord, spesielt ikke når vi jobber med naturlige prosesser som vegetasjon eller vann som er i bevegelse. Da må vi alle være fleksible, sier han.
- I tillegg peker han på vinterdriften av Oslo by som en utfordring som må tas med i beregningen ved bekkeåpninger.
- I teorien skal ikke overvann fra vei renne direkte ut i de åpne bekkene, og dette kan være en kjempeutfordring på vintre som i år. Det er ikke først og fremst veisaltet som er problematisk, selv om dette absolutt er uheldig å få i bekken. Tungmetallene og ulike oljeforbindelser er imidlertid et større problem, og når det gjelder disse vil vi få en kjempeutfordring fremover, når det oftere og oftere kommer mye nedbør på en gang, avslutter han.
Utfordrende anbud
Det var Skaaret som var utførende anleggsgartner på det strekket av Hovinbekken som Laskemoen refererer til, gjennom Jordalparken. Daglig leder Stein Anders Sundbye bekrefter at denne typen oppdrag krever tett samarbeid mellom alle involverte parter, og at noen av løsningene først kan finnes der og da.
- På et generelt grunnlag vil jeg si at det for denne typen jobber bør skisseres et visst antall timer for tilrettelegging og for tiltak som må gjøres underveis. Det er ikke alt som kan beskrives i et anbud når det gjelder denne typen tverrfaglighet, og dermed kan man fort komme borti situasjoner som ikke er beskrevet i anbudet, sier han.
- I tillegg er det krevende å jobbe med vann i bevegelse, og en del avgjørelser får man ikke tatt før man ser hvordan vannet beveger seg. Selv om vi etter hvert begynner å få masse erfaring på dette området, er det som oftest behov for å gjøre tilpasninger etter at vannet er sluppet på.
Svært givende oppgaver
- Når det er sagt må jeg samtidig legge til at både Hovinbekken og tilsvarende oppgaver er svært givende å jobbe med. Alle involverte hos oss synes denne typen jobber er artige. Den eneste innvendingen min er at det fra et økonomisk perspektiv bør tas mer høyde for behovet for å gjøre tilpasninger i beskrivelsen, poengterer han.
Sammenlignet med tilsvarende oppgaver Skaaret har vært borti beskriver Sundbye Hovinbekken som nokså gjennomsnittlig.
- Dette er en full membranbekk, og lagmessig foregår alt på et høyere nivå enn der bekken en gang i tiden gikk. I dette tilfellet er bekken et bypass av rørsystemet som fortsatt ligger der, og det er fremdeles en betydelig vannføring i rørene, sier han.
- Membran er alltid noe som kompliserer, og i dette tilfellet kunne vi nok hatt en diskusjon rundt nødvendigheten av denne, men ut fra ønsket om å opprettholde vannføringen i perioder med lite vann forstår jeg hvorfor det ble valgt.
- En annen ting som kompliserte arbeidet var trafikksituasjonen. Bekken går under sterkt trafikkerte veier både i øverste og nederste del av strekket, og det var uaktuelt å stenge disse veiene. Dermed ble det mye styrt boring under et heftig ledningstrekk med høyspent, og mye pressing av rør. Vi måtte også gå dypt for å komme over til Klosterenga, men alt dette var ting som var greit beskrevet i anbudet.
- Der vi opplevde at anbudet ikke var dekkende nok var på de mer akvakultur-relaterte delene, som for eksempel gytegrus og virvlingen i vannet. Der gikk det en del ikke-kalkulerte timer, smiler Sundbye.
Overvann fra vei ledes utenom bekken
Når det gjelder Laskemoens kommentarer om vinterdrift, veisalt og tungmetaller forteller han at overvannet fra vei er forsvarlig ivaretatt via regnbed og andre fordrøyingstiltak, og at dette ikke slippes på bekken.
- Dette betyr imidlertid ikke at jeg vil gå god for vannkvaliteten i bekken. Til det har den for mye tvilsomt tilsig oppstrøms. Det er blitt et flott anlegg, og det er flott å se at vanninnsektene, fisken og fuglelivet har etablert seg, men jeg ville aldri funnet på å spise denne fisken, avslutter han.
Les også:
Oslo kommune: Elver og bekker
ByPlan Oslo: En bekk vender tilbake
NAML-nytt: Utslippsfri bekkeåpning på Klosterenga
Øverste og nederste foto: Aasulv Bygland
Andre fotos: Terje Laskemoen
