Vi står midt i en naturkrise, og NRK-serien Oppsynsmannen har vist oss at denne krisen er høyst reell. I en serie artikler denne vinteren og våren ser NAML-nytt på ulike aspekter av naturtap og naturrestaurering, og denne gangen er temaet vern av truede og sårbare arter og naturtyper.
Biologisk mangfold forsvinner i dag i et alarmerende tempo, og naturområdene våre er under sterkt press. I Stortingsproposisjon nummer 1 S (Statsbudsjettet) for 2023-24 skriver Regjeringen at de tre største miljøutfordringene vi nå står overfor er å stanse klimaendringer, stanse tapet av natur og å avgrense forurensing, og for å lykkes med dette er naturrestaurering en viktig del av løsningen.
Her har anleggsgartnerne en unik rolle å spille, og i Indre Oslofjord er en av oppgavene å ta vare på den sterkt truede naturtypen åpen grunnlendte kalkmark og artene som lever der – som dragehodeglansbillen (Meligethes norvegicus).
I Oppsynsmannen så vi hvordan denne arten trenger hjelp, og den konkrete utfordringen denne lille billen står overfor er at den er uløselig knyttet til den utrydningstruede planten dragehode. Forsvinner planten, forsvinner også billen. Derfor er det på mange måter en redningsaksjon med dobbel gevinst det er snakk om.
Dragehode regnes som sårbar for utryddelse på den norske rødlista, og har vært fredet siden 2005. Fredningen gjør det forbudt både å plukke den og å ødelegge habitatet dens, men det har ikke hindret ødeleggelse av mange områder hvor den lever.
Når man ser blomstene til dragehode i profil, er det lett å skjønne hvor den har fått navnet sitt fra. Det er i disse blomstene dragehodeglansbillen utvikler larvene sine. Dragehode er i dag sårbar på Rødlista for arter, mens dragehodeglansbillen, som altså er helt avhengig av den, og som foreløpig kun er funnet i Norge på verdensbasis, er sterkt truet. Foto: Tiril Myhre Pedersen
Åpen grunnlendt kalkmark
En av dem som er involvert i redningsaksjonene for både dragehode og drageholdeglansbillen er Tiril Myhre Pedersen i Bymiljøetaten, Oslo kommune. Under naturrestaureringskonferansen i Trondheim i oktober i fjor fortalte hun om arbeidet som nå gjøres med naturrestaurering av åpen grunnlendt kalkmark i og rundt Oslo.
Denne naturtypen dekker kun 3 km2 av Norges landareal, og så og si hele dette arealet ligger i Oslo, Asker, Bærum og Nesodden kommune. Det er et viktig leveområde for 1/6 av Norges karplanter og mer enn 100 rødlistede arter, herunder dragehode.
Truslene den åpne grunnlendte kalkmarken står overfor er flere, og består blant annet av gjengroing, utbygging, tråkk og slitasje, forurensing, og fremmede arter.
- Kort fortalt er redningen for disse områdene å holde landskapet i hevd. Dette er gammel sjøbunn som er hjem for kalkkrevende arter som trives best der det nesten ikke er jordsmonn. Det er en åpen naturtype uten trær og busker, og historisk sett er det beitedyr som har holdt dette landskapet i hevd, sier Myhre Pedersen.
- Når disse nå er borte trenger vi å fjerne vegetasjonen som kommer inn, og som det er nesten umulig å hindre at kommer inn. Fuglene er nok den viktigste årsaken til dette, men også vind- og vannbårne frø og plantedeler kan spre seg over lange distanser. Vi må hindre at disse nye artene etablerer seg, og der de allerede har gjort det må vi fjerne dem slik at vi sikrer lys til artene som hører hjemme der, sier hun.
Åpen grunnlendt kalkmark finnes hovedsakelig på øyene og i strandsonen innerst i Oslofjorden. Naturtypen er under press fra flere hold, og inntog av fremmede arter er et spesielt stort problem. Her er det lagt ut tykk presenning på nordenden av Bleikøya for å få bukt med gravbergknapp; en fremmed art med svært høy økologisk risiko, som utkonkurrerer det meste av den stedegne vegetasjonen. Foto: Tiril Myhre Pedersen
Et evigvarende arbeid
Dette arbeidet er av det evigvarende slaget, og tidligere var blant annet Hageform involvert i bekjempelse av den fremmede arten gravbergknapp i Ekeberg- og Bekkelagsskråningen. Denne er en spesielt stor trussel mot åpen grunnlendt kalkmark. I dag er det Agaia og Vaktmesterkompaniet som har vedlikeholdsavtaler med Oslo kommune, og som i fjor sommer blant annet ryddet ved Store Herbern, Skilpadda og deler av Malmøya.
Foruten disse øyene dekker det sårbare området blant annet Hovedøya, Lindøya, Nakholmen, Bleikøya, Gressholmen, Langøyeneog Husbergøya, og dette har to åpenbare utfordringer.
- For det første er øyene veldig populære på sommeren, med mye båttrafikk, tråkkaktivitet i strandsonen og generell slitasje. Det er også en del hytter på et par av disse øyene, påpeker Myhre Pedersen.
- I tillegg medfører både den sårbare naturtypen i seg selv – og det faktum at den ligger på øyene – at det er vanskelig med maskindrift. Logistikken når det gjelder utstyr er krevende, og mye må gjøres for hånd.
- De viktigste redskapene er egentlig spett og jekk. Dermed er dette et ressurskrevende arbeid, og det er ikke mulig å rasjonalisere det ved for eksempel å begrense det til annethvert eller tredje hvert år. Da vil tidligere ryddede områder koloniseres på ny. Arbeidet må i tillegg tilpasses fuglenes hekketider, for dette er viktige hekkeområder for en rekke sjøfugler og andre fuglearter, legger hun til.
Foruten de involverte kommunene er Statsforvalteren involvert i prosjektet både med penger og som koordinator, og Norsk institutt for naturforskning (NINA) følger prosjektet tett for å se på tiltakene som gjøres og måle om de har ønsket effekt. Biofokus har dessuten vært innleid for å kartlegge rødlistede moser og lav, som også er ekstra utsatt for tråkk og slitasje.
Les også: Billen og blomsten (ekstern lenke)
Stor elvebreddedderkopp
Det er ikke bare i Indre Oslofjord at truede arter trenger ryddehjelp for å forsvare leveområdene sine.
Stor elvebreddedderkopp (Arctosa cinerea) er en såkalt ulveedderkopp som tilbringer det meste av tiden i små huler gravd i løs sand. Her venter den på at et passende bytte skal komme forbi. I Norge er denne arten kun funnet i Trøndelag i nyere tid, blant annet Rinnleiret i Levanger og Langøra i Stjørdal. Den er svært sårbar ovenfor menneskelig påvirkning, og inngrep som reguleringer, utbygginger, masseuttak, oppdyrking og tråkk er av stor negativ betydning.
Med andre ord: Stor elveedderkopp trenger hjelp, og på Langøra Nord innebærer dette blant annet bekjempelse av lupiner og buskroser.
- Denne typen oppgaver er litt som vintervedlikehold; det er en jobb som aldri tar slutt. Akkurat som fjorårets brøyting hjelper lite mot årets snøfall, så hjelper tidligere ryddeaksjoner lite mot dagens eller framtidens utbredelse av uønskede arter. Jobben må gjentas, år etter år, sier daglig leder Ragnar Arentz i Arentz Munkeby Anleggsgartneri AS i Levanger.
På Langøra ryddet anleggsgartnere fra Arentz Munkeby lupiner og buskroser både i 2017, 2018 og 2019 gjennom et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), og Forsvarsbygg. Deretter ble prosjektet stanset, og nå er forholdene mer eller mindre tilbake til der de var før prosjektet ble satt i gang.
- I de tilfellene hvor rødlistede arter er truet av uønskede arter, slik tilfellet er på Langøra, er det kun en vedvarende innsats over tid som hjelper. Det må lukes, igjen og igjen, og denne jobben må utføres av fagfolk som vet hvordan man går fram for å ikke gjøre mer skade enn gavn, sier Arentz.
Han er glad for at Forsvarsbygg nå har satt stor elvebreddeedderkopp på dagsordenen igjen.
Les også: Truet edderkopp vil ha det ryddig (ekstern lenke)
Naturrestaurering på Vea
Også ved Norges grønne fagskole - Vea har de nå satt naturrestaurering på dagsordenen gjennom prosjektet Team#Up.
- Тeam#Up er et Erasmus+ finansiert prosjekt som skal sørge for at vi får tilgang til mye og unik kunnskap innen naturrestaurering i Europa. Vi håper at resultatet av prosjektet vil gi mange positive synergier for naturen, næringslivet, forskning og utdanningsinstitusjoner, skriver Vea på nettsidene sine.
Som en del av Team#Up-prosjektet ønsker Vea å kartlegge behovet for videreutdanning innen naturrestaurering. Med denne undersøkelsen ønsker de å få innsikt i:
Deltakelse i undersøkelsen er anonym om du ønsker det, og tar 2-5 minutter.
Lenke til undersøkelsen finner du her
Søknadsfrist 15. april
Merk også søknadsfristen til de mange studietilbudene ved Vea for 2024/25-sesongen, som er 15. april.
Oversikt over studietilbudene finner du her
En velskjøttet åpen grunnlendt kalkmark har et enormt artsmangfold. På bildet sees blant annet aksveronika, blodstorkenebb, smørbukk, dragehode, knollmjødurt, gullris og ryllik. Nede til høyre skimtes imidlertid også en presenning som dekker over gravbergknapp. Insektene er ikke like enkle å få med på bildet, men er der, de også. Foto: Tiril Myhre Pedersen
Øverste foto: For å lykkes med naturrestaurering av truede naturtyper er det essensielt med god dialog og oppfølging av entreprenører. Felles befaringer er derfor viktig. Her sees representanter fra kommune og entreprenør på Malmøya før restaureringsarbeidet tar til. Foto: Tiril Myhre Pedersen
